Jeg var gravid og lengtet etter hus med hage, slik at jeg kunne slå opp dørene om morgenen og tusle barbent ut i gresset.
Vi fant huset en kort t-bane tur fra byen det var først og fremst hagen som gjorde inntrykk. Gjengrodd, men full av gamle stauder, og “alt” blomstet. Det føltes som å entre en oase av forgangen tid. Resten var potensiale, men vi likte den solide følelsen huset gav, og lyset som falt raust inn gjennom de store vinduene.

Så vi kjøpte det.

Dermed begynte prosessen med å skape om huset til vårt hjem - en prosess som på en måte aldri tok slutt, fordi huset levde med oss, og ble en del av vår utvikling, og vår fortelling gjennom mer enn 20 år.

Om det går an å oppsummere 20 år i et bilderas? Kanskje ikke, men det gir en god indikasjon på hva som har foregått her.

Uendelig mange timers arbeid, og mye kjærlighet er lagt ned i dette huset, og jeg vil si at det har gitt tilbake. Når jeg ser tilbake på 20 år med dette huset kjenner jeg meg stolt og glad for den reisen vi har hatt på dette stedet som i utgangspunktet var et ganske ordinært 70 talls hus.

Nå gis det videre til en ny familie som forhåpentligvis vil oppleve stedet som en like god ramme for sine liv som det har vært for oss. Vi gjør det i dyp takknemlighet!

Huset vårt har vært omtalt i Aftenposten, Bonytt, Vakre Hjem, og i boken The Foraged Home. Det ble også viet en halv episode i programmet “Herlige Hjem” i 2018. Her kan du lese flere mer om det: