En verdensomspennende pandemi har fått til det vissheten om en stadig mer faretruende klimakrise ikke har klart så langt. Det føles som om vi er satt på en prøve.

Jeg er spent.

Selvsagt jubler jeg ikke over at folk blir syke, og at noen til og med vil dø i en verdensomspennende pandemi. Men har vi ikke alle ventet på at noe skulle skje? At noen skulle fortelle oss at festen er over? Vi klarte ikke å avslutte den selv, til tross for at moder jord har blinket med lysene lenge nå.

Ledere over hele verden har satt i gang store omfattende tiltak. Tiltak som er langt mer drastiske enn noe klimatiltak envher politker med amibsjoner om gjenvalg noen gang har turt å foreslå. Allikevel adlyder folk effektivt og uten store protester.

Verden slik vi har kjent den vil bli forandret. “Business as usual” er ikke lenger et alternativ. Det vil gi enorme konsekvenser for såvel verdensøkonomien som for enkeltmennesker. Etter årevis i “forbruksrus” kan dette være starten på tidenes avrusningskur.

REDSELENS KRAFT

De siste dagerse hendelser har bevist at mennesket har evne til å forandre seg raskt bare trusselen oppleves nær nok. At et virus, som for de aller fleste bare vil føre til en mild sykdom, oppleves som en større trussel enn krisene som massedøden av dyr og innsekter, forsøpling av verdenshavende, nedsmelting av polene, og nedhoggingen av regnskogene vil føre til er et stort paradoks. Dette er ALLE kriser, som hver for seg og i enda større grad sammen, vil føre til langt større konsekvenser i fremtiden. Men fordi endringene kommer smygende, og i første omgang rammer andre enn oss selv, oppleves det ikke som like akutt. Derfor har vi åpenbart ikke klart å enes om de nødvendige grepene som må til for å gjøre noe med det.
Det måtte et virus til.

TID FOR Å HELE

En pandemi er alvorlig og mange er forståelig nok redde. Men redsel er en sterk drivkraft og i stedet for å sloss over dorullene kan vi bruke den kraften til å skape varige endringer. Vi kan velge å se på dette som en mulighet. En mulighet til å vise at det går an å leve litt enklere, litt langsommere, litt nærmere naturen, mer forankret i eget land og egen jord. Og at det faktisk ikke nødvendigvis gir dårligere livskvalitet. Kanskje er det snarere tvert om?

Ved å begynne det store arbeidet på å gjenopprette balansen, gi tilbake til naturen vi så nådeløst har høstet fra i så mange år, kan vi begrense skadeomfanget og kanskje bremse noen av de virkelig store fremtidige konsekvensene av vår fremferd.

Festen har fått en bråstopp. La oss gripe denne muligheten til å starte opprydningen. Konkrete handlinger kan dempe angsten og følelsen av maktesløshet. Kanskje vil mange oppleve at de gjennom denne perioden også kommer nærmere seg selv?