WHO SAYS SEEING ONLY HAPPENS WITH THE EYES
Jeg opplever alle de prosjektene jeg går inn i, som en byttehandel. En utveksling av erfaring. Jeg gir mye av meg selv, men mottar også masse tilbake. Å lage nye nettsider for den norske billedkunstneren Toril Rygh har vært en gave i så måte.
Toril Rygh, “Barnehoder”, 1994 .Mixed media: bandage, gips, voks og farge
TORIL RYGH
Hun har blant annet utdannelse fra Gerrit Rietveld Academie i Amsterdam, og har hatt en rekke utstillinger i inn- og utland. Blant annet var hun fast i stallen til det nederlandske Galleri A´pert frem til hun flyttet tilbake til Norge i 1996 og etablerte seg som kunstner med utstillinger på bl.a. F15, Kunstnerforbundet, Stenersenmuseet, Henie Onstad Kunstnersenter, Rogaland Kunstnersenter, Buskerud Kunstnersenter, Tromsø Kunstforening, Galleri Ram og Molde Kunstnersenter. *
WSSOHWTE
«Who says seeing only happens with the eyes? « var navnet på en utstilling som ble presentert dels i Rotterdam og dels i Moss i 2001. For meg ble det også et grunntema eller tilnærming til hvordan jeg skulle jobbe med å presentere hennes produksjon på nett.
Hennes praksis er ikke «pen», og gir ikke primært en umiddelbar godfølelse. Å utsettes for hennes kunst er snarere som et knyttneveslag i magen.
Frastøtende og tiltrekkende på en gang, grotesk men så vakker. Full av forakt men slett ikke uten kjærlighet. Omtrent like kontrastfylt som det meste annet av vedvarende interesse i livet altså.
Hennes produksjon tøyer seg, som silikon, over en lang periode, ulike tema, uttrykk og virkemidler. I tillegg til å produsere kunst som utfordrer deg visuelt gjør hun aktivt bruk av sterke, underfundige titler som tilfører verkene ytterligere lag og nærmest tvinger frem refleksjon. For hver utstilling hun har gjennomført har hun satt verkene sammen til nye installasjoner, kreert en ny verden, og dermed latt nye uttrykk og budskap oppstå gjennom de samme enkeltverkene.
Det har tatt tid å sette seg inn i dette tildels uoversiktlige landskapet. Men som allerede nevnt gir man ikke mye uten samtidig å motta noe tilbake, og gjennom arbeidet har jeg gjort meg mange svært interessante erfaringer.
RHIZOMATISK NETTVERK
En erfaring som ble viktig for måten nettsidene ble utformet, var oppdagelsen av hvordan verkene hennes «snakker sammen» og tilfører hverandre mening. En annen var følelsen av aktualitet og fortsatt relevans som preger selv hennes tidligste arbeider.
Til tross for sine ulikheter, visuelt og innholdsmessig og distanse i tid har de en slags felles DNA som kanskje best kommer til uttrykk når de får stå sammen og gjensidig forsterke hverandres verdi og relevans. Dette ble utgangspunktet for å presentere de slik i et tilsynelatende kaotisk og tilfeldig rhizomatisk nettverk. Opplevelsen forsterket seg når vi begynte å jobbe med verkene på denne måten.
Det blir klarere at det hviler en slags gjennomgående følelse av fortvilelse over arbeidene hennes. En sorg, eller uro over menneskets destruktivitet, over alt det vakre vi er omgitt av, men som vi så ofte velger å lukke øynene for.
Alle undrene som hele tiden er der rett foran øynene våre, men som vi er blitt blinde for. Samtidig er de ikke uten kjærlighet, eller håp.
Eller sagt med Torils egne ord ( i samarbeid med Anna Widèn) ;
«Vi lever i en underlig tid. Vi dyrker naturen. Vi elsker dyrene.
Skogen brenner. Is smelter.
Vi tviler. Vi venter.
What have we done to that love»
(2016) .
*Kilde: Wikipedia
