SKOGENS RO

“Se på et tre, en blomst, en plante. La din bevissthet hvile på den. Hvor rolig den er, hvor dypt rotfestet den er i å bare være. La naturen lære deg stillhet. Når du ser et tre og oppfatter dets ro blir du selv rolig. "
- Eckhart Tolle

Av og til spør jeg meg selv hvorfor vi bruker så mye tid på å leie ut hytta vår? Det er i grunnen mer jobb enn det er inntekt. Selv om våre gjester rydder og vasker selv er det ikke sjelden vi opplever å måtte trå til litt ekstra. Vi hugger, bærer og stabler langt mer ved enn vi trenger til eget bruk. Hytta er mindre tilgjengelig for oss, og slitasjen større. Av og til blir ting ødelagt, og ikke alle gjester har forstått hva en slik hytte innebærer så det er ikke sjelden vi må gi såvel oppfølging som opplæring til våre gjester. Det må legges til at det er både naturlig og hyggelig å ha en dialog med de som leier av oss. Men det tar mye tid, og innimellom tenker jeg på hvor mye annet jeg kunne brukt denne tiden på. Allikevel er det noe som driver meg til å fortsette. For det første er det følelsen av rettferdighet overfor dette stedet, jeg mener vi har en slags forpliktsel til å dele det med andre.

TANKER PÅ EN GLASSVERANDA

Stedet har rett og slett sterk formidlingskraft. Når du er på Makeløs føler du virkelig at du er i naturen. Det hviler en helt egen ro over dette stedet. Her kan du bare være. Slike tanker kommer til meg når jeg sitter på glassverandaen på Makeløs og skuer utover skogen. Og om du vil kan du søke innover i deg selv samtidig som du søker innover i naturen. Jeg tror det er viktig.

Livsviktig!

Vi har fjernet oss så langt vekk fra mye av det som er naturlig, men savnet etter det bor i oss. Vi er jo også natur, og en del av helheten. Det kjennes i hver celle i kroppen, og jeg tror det er en av grunnene til at stadig flere kjenner på redsel, uro og angst for fremtiden. De siste rapportene fra FN gir da også all grunn til uro (og nyhetene generelt orker jeg ikke engang å gå inn på). Hva vil møte oss i fremtiden? En verdensomspennende pandemi er ingenting mot en verdensomspennende kollaps av økosystemene. Hvordan skal vi forholde oss til det? Hva kan vi som enkeltmennesker gjøre for å påvirke helheten? Kanskje handler det ikke kun om hva vi skal gjøre, men også det faktum at vi må slutte å gjøre så mye? Dette jaget etter hele tiden å være “der ute i verden”, på reiser, i møter og på messer. Prestere og produsere eller på andre måter bidra til vekst eller såkalt fremgang. Det høres så lett ut og stoppe med det, men behovet for å bidra til vekst og produksjon sitter dypt. Det er vanskelig å bryte ut av mønsteret. Det du vier din energi vokser; hvilke grep tar du for å redusere uroen og støyen i deg selv? Fôrer du uroen eller fôrer du håpet?

Slike tanker kommer til meg når jeg sitter på glassverandaen på Makeløs og skuer utover skogen. Jeg nærer min egen ro på suset fra trærne, og tenker at dersom jeg kan fôre håpet til flere enn meg selv med den roen som finnes i en gammel, enkel tømmerhytte i skogen, så er det verdt hver eneste time med arbeid som går med.

Hvis du kjenner at du kunne tenke deg å sitte på den samme glassverandaen og bare være så er du velkommen til å sende en forespørsel om leie.