Søndre Nærsnes gård

Mellom skogen og fjorden, på en liten høyde med utsikt over Oslofjorden, ligger Søndre Nærsnes gård.

Her har mennesker levd og formet landskapet gjennom generasjoner. Sporene finnes fortsatt i de gamle trærne, steingjerdene, dammene og bygningene. I landskapets linjer og strukturer, og i forbindelsen mellom det som er skapt av mennesker og det som har fått vokse frem av seg selv.

Da vi kom hit høsten 2023, var det ikke med en ferdig plan, men med et sterkt ønske om å ta stedet i bruk. Vi så mulighetene, men det har tatt tid å lære stedet å kjenne, forstå dets egenart og finne vår plass i det.

Etter hvert som vi blir kjent med årstidenes bevegelser, lyset gjennom rommene og landskapets skiftninger, vokser også tilhørigheten. Og gradvis tar tankene om gårdens videre liv form.

Søndre Nærsnes gård slik den står i dag, ble etablert i 1921, da våningshuset og den store driftsbygningen ble reist sør for det gamle tunet. Gårdens virksomhet omfattet den gangen skogsdrift, sagbruk og isproduksjon.

1920-tallet var en tid preget av store forandringer. Nye tanker om kunst, arkitektur, natur og menneskets plass i verden utfordret etablerte forestillinger, samtidig som eldre håndverkstradisjoner og kulturelle uttrykk fortsatt hadde en sterk tilstedeværelse.

Tidsånden er sterkt til stede i gårdens arkitektur. Våningshuset har et særpreget formspråk, med trekk fra nybarokken og nasjonalromantikken. Det høye mansardtaket, tekket med glasert tegl, gir bygningen sin karakteristiske silhuett. Det mørke trepanelet, vinduenes proporsjoner og de gjennomarbeidede detaljene vitner om en tid da håndverkskunnskap og estetiske idealer fikk sette tydelige spor i bygningene.

Låven har en annen karakter. Kraftige trebjelker med synlige sammenføyninger, store åpne rom og spor etter tidligere bruk gir bygningen en helt spesiell atmosfære.

Jeg lar meg stadig begeistre og overraske over de mange kvalitetene ved dette stedet. Forholdet mellom proporsjoner og materialer, mellom funksjon og skjønnhet. Hvordan et rom kan formidle noe om tiden det ble til i, og samtidig fortsette å berøre oss mer enn hundre år senere.

For meg har også perioden rundt 1921 blitt en stadig rikere kilde til refleksjon. Over forestillingene om natur, skjønnhet og menneskelig skaperevne som vokste frem i denne tiden, og hvordan mange av spørsmålene fortsatt har betydning for måten vi lever og former omgivelsene våre på.

Gradvis har vi begynt å forstå landskapets egen rytme og hvordan vi kan tilføre noe nytt i samspill med det som finnes her fra før.

Rundt huset vokser en hage frem med frukttrær, blomster, urter og små rom for opphold og fordypning. Noe dyrkes for å høstes og foredles, noe for å brukes i håndverk og botaniske eksperimenter. Andre vekster får være der for sin egen skyld, for skjønnheten, duften eller livet de trekker til seg.

Gamle materialer finner nye anvendelser. Jord, tre og stein flyttes, bearbeides og får nye sammenhenger. Vinduer og bygningsdeler som har mistet sin opprinnelige funksjon, kan bli en del av noe nytt.

Historiske fotografier viser at deler av området rundt låven tidligere var dyrket. Når vi nå etablerer nye dyrkingsarealer, viderefører vi på mange måter en eldre bruk av stedet.

Det oppstår stadig nye forbindelser mellom hagen, bygningene og arbeidet i Slow Design Studio. Mellom det vi dyrker, det vi skaper med hendene, og erfaringene vi tar med oss videre.

Den store låven er i ferd med å få en viktig rolle i gårdens videre liv.

Vi ønsker å bevare bygningens karakter og historie, samtidig som vi åpner for nye former for bruk. Vi ser for oss rom for håndverk, foredling, utstillinger, verksteder og samlinger. Et sted hvor mennesker kan møtes rundt materialer, ideer og skapende arbeid.

Bygningens kvaliteter og historie krever tålmodighet. Vi vil gjerne forstå konstruksjonene og materialene før vi gjør endringer, la nye løsninger finne en ydmyk plass i møte med det eksisterende.

Også rundt tunet tar nye rom form. Et orangeri, et drivhus, kjøkkenhage og frukthage inngår i en større sammenheng, hvor dyrking, foredling og formidling knyttes tettere sammen.

For oss handler bevaring om å holde stedet levende. Å ta vare på kvalitetene som allerede finnes her, samtidig som vi gir plass til nye ideer og behov.

Jo lenger vi bor her, desto tydeligere blir det hvordan et sted former menneskene som lever der.

Å følge årstidene, arbeide med jorden og ta vare på bygninger som har stått her i mer enn hundre år, gir et annet perspektiv på tid. Noe kan forandres i løpet av en dag. Annet må få utvikle seg gjennom år, kanskje generasjoner.

Vi vet mer om hva vi ønsker å skape her nå enn da vi kom. Samtidig finnes det fortsatt mye vi ennå ikke har oppdaget, ideer som må modnes, og muligheter vi ikke kjenner.

Gården er ikke et prosjekt som skal ferdigstilles. Den er et sted som skal leves, formes og gis videre.