VÅRJEVNDØGN EN PORTAL TIL DITT VILLE INDRE LANDSKAP

“The wild places are where we began. When they end, so do we.”
— George Monbiot

Det finnes tider på året som åpner dører. Nye dører, eller eldgamle dører inn til hemmelige, lenge glemte steder. Terskler vi kan stige over, hvis vi våger. Vårjevndøgn er ett av dem. Når naturen våken til liv igjen etter måneder i dvale, og fuglene synger så vakkert at det nesten gjør vondt. En dag i perfekt balanse – der lys og mørke veier like tungt, før dagen strekker seg videre mot sommer og liv.

Våren bærer håpet – både utenfor og inni oss.

I år kjennes vårjevndøgn ekstra viktig. For samtidig som naturen vekkes til liv, raseres den raskere enn noen gang. Vi bygger ned skog, forurenser havet, utrydder arter –og menneskenes evige hang til krig og grådighet virker endeløs. Det setter spor, ikke bare i landskapene rundt oss, men også i vårt indre.

Kanskje er dette en bare en del av vår menneskelige natur – denne destruktive kraften. Men jeg tror vi også bærer evnen til å velge noe annet. Å gjenoppdage at vi er natur – og at all virkelig endring starter her, i oss selv.

REWILDING THE SOUL – Å VEKKE SJELENS VILLE LANDSKAP

Det er her begrepet rewilding the soul stadig kommer til meg – en påminnelse om at vi bærer på noe vilt, noe utemmet, langt der inne. Men hvordan oversetter man egentlig rewild? Forvilling? Revilling? Tilbakeføring? Det fanger jo ikke helt hva det betyr å la det ville i oss få rom igjen. For dette handler ikke om å gå bakover, til en verden som var. Den finnes ikke lenger. Det handler om å minne oss selv på hvem vi er under alt – bortenfor prestasjonene, planene, redselen, uroen, skjermene og kravene. Å gjenfinne det landskapet i oss som vet hvordan man lytter til vinden, hvordan man kjenner når det er tid for å vokse, og når det er tid for å hvile.

Det er i denne forbindelsen jeg tror fremtiden finnes – i å hente sjelen hjem. For vi kan ikke hele oss selv uten å hele vår relasjon til naturen. Vi er vevd inn i samme vev. Når vi gjenoppretter balansen i vårt indre, skaper vi ringvirkninger langt utover oss selv.

VEIER INN I DET VILLE

Så hvordan finner frem der i dette underlige, ukjente landskapet?

Intuisjonen – vår indre villmark – trenger stillhet og rom. Den trives ikke i stress og støy. Vi må bremse og ta oss tid til å lytte til det som stiger opp fra de dypere lag i oss. En vei kan være gjennom vår egen kreativitet. Når hendene får jobbe, åpner vi et rom der sjelen kan få tale. Villstrikk, plantefarging, redesign – alt dette er mer enn håndverk. Det er praksiser som binder oss til naturen og til vår egen skapende kraft. Masker som vokser frem, farger hentet fra planter og jord – alt sammen en stille samtale med det som er større enn oss. Å oppholde seg i naturen er også et slikt sted. Være tilstede og virkelig kjenne på hva den forteller oss.
Også hagen kan bli et hellig rom – et sted hvor vi lærer å følge rytmene, la jorda lede an, og huske at vekst alltid skjer i sitt eget tempo.

Siden jeg startet mitt Slow-prosjekt for over ti år siden, har dette blitt stadig tydeligere for meg: Dette er viktig. Ikke bare for meg, men for verden.

“If we want the world to change, it has to start within the human soul,” sier Michael Meade.

Jeg tror at en gjenoppdagelsen av sjelen, vår iboende visdom og intuisjonen er den eneste måten vi kan redde oss selv og naturen på i fremtiden. Man kan ikke forholde seg til sin egen sjel uten samtidig å forholde seg til den store sammenhengen – naturens sjel, eller intelligens om du vil. Helheten vi alle er en del av. Naturen i oss selv er den samme naturen vi har rundt oss, og ved å respektere og forstå vår egen natur, vil vi også lettere respektere andres – menneskene, dyrene og omgivelsene rundt oss. Vi må gjenopprette balansen i oss selv, slik at vi kan finne nye og mer respektfulle veier til en fremtidsrettet måte å forholde oss til naturen på. Og kanskje er det akkurat det vårjevndøgn minner oss på – at vi kan velge å gå inn i lyset med en villere, friere utgave av oss selv. At balansen må skapes i oss selv først for å manifestere seg der ute?

Ved å reparere våre indre naturlandskap, reparerer vi også det ytre – de påvirker hverandre gjensidig. Det er å ta ansvar for verden, og dyp dypøkologi.

Hvis du kjenner at noe i deg lengter etter dette, finnes det steder å begynne: Villstrikk er én vei – et håndverk der intuisjon og natur får veve seg sammen. Du kan også bli med på et av våre kurs, der vi sammen utforsker skaperglede, kreativitet, langsomhet og hvordan vi kan vekke sjelen og hente kraft i det som spirer – i naturen og i oss selv.

Kanskje ligger det i menneskets natur å ødelegge, men vi bære også evnen til å helbrede. Vi kan ikke sitte stille å vente på at “noe skal skje”, vi må selv være de som initierer det. Blir du med gjennom portalen?

Godt vårjevndøgn!