MØRKETS SKJØNNHET

Mørket siger på tidligere for hver dag nå, og det tar lang tid før dagen makter å jage det bort. Lyset bryter liksom ikke helt gjennom og dagene forblir litt dunklere med et svakt rosa skjær. Det skaper en helt egen stemning.
Det er vakkert på sin måte, og jeg liker å gi det litt tid før jeg tenner lampene. Observere hvordan det først inntar krokene, og deretter brer seg innover mot midten av rommene, som langsomt forandrer karakter etterhvert som de blir innhyllet.





Skyggene det skaper gir dybde til rommene og møblene jeg har innredet de med. Materialenes flater får helt andre egenskaper i skumring enn i fullt lys. Det matte og myke forsvinner først, mens det blanke og lyse insisterer holder stand, men får et annet skjær. Nye farger og former trer frem, mens andre trekker seg tilbake og forsvinner inn i mørket.




Vi er så ivrige etter å lyse opp alt. Vi tenner lampene så snart dagslyset svinner, og lar sjelden rommene få tre inn i mørket på egne premisser. Men hva skjer om vi lar skumringen vare litt lenger? Om vi lar noen hjørner forbli mørke, og lar lyset finne sine egne små steder å samle seg? Ta oss tid til å observere hvordan det kjølige blå lyset utenfor vinduene gradvis blir mørkere, og kjenne hvordan det oppstår en helt egen stemning i rommet om du i stedet for å skru opp lyset tenner et lite stearinlys og lar den varme lille flammen møte det blå lyset utenfor. Små, blafrende flammer som setter hele rommet i bevegelse.

Det oppstår en følelse av ro i et rom som ikke er fullt opplyst, en gåtefull skjønnhet som ikke lar seg gripe helt.

I mørket får selv den aller spinkleste lyskilde stor betydning. Og i spennet mellom lys og mørke har rommene helt andre fortellinger enn de vi ser i fullt lys.

TIL SKYGGENES PRIS

Vår opplevelse av skjønnhet formes av omgivelsene vi lever i.
In Praise of Shadows er en vakker bok fra 1933, skrevet av den japanske forfatteren Jun'ichirō Tanizaki. Her reflekterer han over hvordan mennesker gjennom århundrer utviklet en egen estetisk følsomhet for mørket. I rom der dagslyset knapt nådde inn, lærte man å verdsette de svake gjenskinnene, de dype skyggene og skjønnheten i det som bare delvis lot seg se.

“The quality that we call beauty, however, must always grow from the realities of life, and our ancestors, forced to live in dark rooms, presently came to discover beauty in shadows, ultimately to guide shadows towards beauty’s ends.”

Det er en vakker tanke at mørket en gang var med på å forme vår forståelse av skjønnhet. Og jeg undrer meg over hva som skjer med denne følsomheten når vi stadig forsøker å lyse opp alt omkring oss.

En liten bok jeg stadig vender tilbake til, og som jeg varmt anbefaler å lese i skumringen.

Marianne Vigtel Hølland

Slow Design Studio is a creative studio, working to counteract fast life and the disappearance of local traditions. Through a Slow approach to design and communication, I want to promote reflection and a more conscious approach to how the everyday choices you take has consequences, for yourself and others. Slow Design is not a pace, it is a mindset.

http://www.slowdesign.no
Neste
Neste

EN PLASS I ROEN