Å VENDE SEG MOT JORDEN

Å vende seg mot jorden er å vende seg mot tiden.
Der alt er i bevegelse. Langsomt, men uopphørlig.
Det spirer, vokser, visner og vender tilbake. Med hendene i jorden følger jeg livet fra frø til blomst, og sesongene som stadig forandrer landskapet rundt meg.

Jeg søker mot hagen når livet ellers kjennes usikkert og skjørt. Jeg graver meg sliten, og nærmere det levende.

Jeg deltar i rytmer. De lar seg hverken fremskynde eller bremse.
Været. Jorden. Tiden
De hjelper meg stadig med å akseptere alt det jeg ikke kan kontrollere eller forme etter min vilje.
Livet.
Døden.

Med hendene i jorden oppstår en annen type oppmerksomhet.
En rå fysisk ydmykhet. Tilhørighet til det som skjer her og nå.

Jeg lærer om venting.
Om å vende tilbake til de samme bevegelsene gjennom sesongen og oppdage at noe forandrer seg i meg underveis.

Dette stedet.
Dette lyset.
Denne jorden
som allerede sitter som mørke render
under neglene mine.