Å SE PÅ NY
Do you love this world?
— Mary Oliver, Peonies
Kan man elske denne verden?
Spørsmålet har fulgt meg gjennom sommeren. Barbeint blant blomstene har jeg kommet nærmere et svar. Verden er ikke alltid vakker eller enkel å elske. Men når vi gir den vår oppmerksomhet, finnes det så mye å elske.
I knoppene som snart skulle springe ut, i rosenes berusende duft, og de myke kronbladene. Også i tornene som hekter seg fast i håret og skraper opp huden.
Alt er på sitt vakreste idet det begynner å forsvinne.
Jeg vil holde fast i plantenes skjønnhet litt lenger.
Jeg sanker, høster og foredler. Tørker, trekker ut, studerer og noterer.
Botaniske fargeavtrykk på gamle tekstiler er en av de fineste praksisene jeg vet om for dette.
Fargene blir aldri flate. Aldri helt perfekte. De trekker inn i gamle fibre, møter sporene som allerede finnes der og etterlater nye. Jorden plantene har vokst i, været gjennom sommeren, varmen i vannet, materialet, tiden.
Jeg kan lære teknikkene, men aldri helt bestemme hva som skal skje. Samme plante gir ikke alltid samme resultat. Jeg må vente. Observere. Noen ganger la gryta stå gjennom natten og komme tilbake neste morgen for å se hva den har lært meg mens jeg sov.
Helt siden vi overtok denne eiendommen har vi kjempet mot kanadagullrisen. Den vokser villig og voldsomt her. Jeg har slått den, luket den, pakket den i sekker og irritert meg over at den stadig kommer tilbake.
Men den kom ikke hit av seg selv. Kanadagullrisen ble en gang hentet til Norge som prydplante. Noen har engang tenkt at dette var en vakker plante. Det fikk meg til å utforske planten med et litt annet blikk.
Jeg plukket den. Tørket den. Hengte store bunter opp i låven.
Løsrevet fra de tette bestandene jeg forsøker å bekjempe, trådte formen tydeligere frem. De lange stilkene. De små gule blomstene samlet i store, myke skyer.
Jeg puttet den i fargegryta. Bitene av det gamle, slitte bomullslakenet tok farge med én gang, nesten sitrongult. Linet trengte mer tid. Jeg la furukongler i badet for å dempe det gule og lot et gammelt lyserosa putevar ligge gjennom natten. Neste morgen var det blitt varmt, nesten aprikosfarget.
Kanadagullrisen vokser fortsatt altfor voldsomt her. Jeg kommer fortsatt til å slå den ned. Men noen av de gylne blomsterskyene får bli med inn i låven.
“wild and perfect for a moment”
— Mary Oliver, Peonies
Vil du være med i dialogen?
Mandag 24. august åpner jeg dørene til låven igjen.
Vi beveger oss i landskapet, ute og inne. Lar planter møte vann, varme og tekstiler. Følger fargene som oppstår og lar dem få den tiden de trenger.
Ingen bestemte resultater vi skal frem til. Ingen identiske farger som skal gjenskapes.
Bare noen timer blant planter og materialer, med tid nok til å se hva som skjer.
Ingen forkunnskaper er nødvendig.
Botanisk drikke med urter fra hagen serveres underveis.
Du er varmt velkommen.
Å farge med planter er å være i dialog med naturen.
Jeg inviterer deg til en ettermiddag omgitt av planter, tekstiler og tid. Vi beveger oss i landskapet, ute og inne. I dialog med det som vokser rundt oss.
Et lite utvalg planter skal få tid og plass til å vise hva de kan gi. De skal få bade i varmt vann, til de mykner, åpner seg og forteller oss hva de bærer på. Vi skal undersøke hvordan de setter spor i tekstilene. Plantene har en forunderlig evne til både å slippe og holde fast.
Tre timer ute og i låven.
Duft av urter. Damp fra fargebad. Naturlig alkymi.
Ingen oppskrift.
Bare dialog.
Kle deg etter været, det kan være kjølig på låven. Jeg serverer botanisk drikke med urter fra hagen.
Du er varmt velkommen,
Marianne
PRAKTISK INFO
NÅR:
MANDAG 24. AUGUST 18.00 - 21.00
HVOR:
SLOW DESIGN STUDIO
Baarsrudveien 1B, 3478 Nærsnes
Arrangementet gjennomføres ved tilstrekkelig antall påmeldte. Påmelding er bindende, da plassen holdes av for deg.
Samlingen omfattes derfor ikke av angrerett. Dersom du blir forhindret fra å delta, kan plassen overføres til en annen.
