å gi form til det som allerede er
Mye av det vi jobber med å formidle er allerede levd. Erfart i kroppen og båret over tid.
Utfordringen er ikke å finne noe nytt, men å gi form til det som allerede er i bevegelse.
Det krever nærvær mer enn initiativ.
Evnen til å stå stille lenge nok til å kjenne tyngden av det uferdige. Og mot til å lande uten å vente på perfeksjon.
Form oppstår ikke som et løfte om mer. Den oppstår som en forpliktelse til det som allerede er i gang.
Når det skjer, føles det ikke stort.
Det føles sant.
Når tiden er jobben
Å bruke tid i prosessene er ikke et valg for å gjøre mindre. Det er et krav som oppstår når arbeidet går dypt.
Det tar tid å bevege seg forbi det man allerede vet. Til å skille erfaring fra vane. Tid å forstå hva som faktisk vil frem, ikke bare det som er lett tilgjengelig akkurat nå.
Mye av arbeidet skjer uten synlige resultater. I gjentakelser. I samtaler som ikke leder til beslutning. I pauser som gir motstand.
Langsomheten rommer mange lag av arbeid. Den gir presisjon. Den gir varighet. Den gir innsikt som ikke kan forseres. Det er ikke den enkle veien.
Det er den som blir stående lenge.
Om å rydde seg inn til essensen
Ikke alt som er viktig, er essens.
Mange av prosjektene jeg arbeider med tar lang tid. Ikke fordi de mangler retning, men fordi de rommer for mye til å formes raskt. Ofte finnes det både kunnskap, erfaring og sterke visjoner fra start. Likevel er det uklart hva som faktisk vil frem.
En stor del av arbeidet består derfor i å sortere. Legge til side det som er sant, men ikke nødvendig. Tåle at noe må vente, selv om det har verdi.
Dette er krevende arbeid for mange. Å begrense seg kan oppleves som å gjøre seg mindre. Særlig når man bærer mye.
Prosessen holdes ved å bevege seg saktere enn ambisjonen tilsier. Tørre å bli værende i det uavklarte. Helt til det som bærer best trer tydeligere frem. Over tid skjer det nesten alltid en forskyvning, og det som før sprikte i mange retninger, samler seg.
Essensen viser seg ofte ikke som et svar, men som en følelse av ro.